Henrik Ibsens skrifter

Den 26. oktober 1863 sendte Ibsen et eksemplar til sjefen for Det kongelige Theater i København, geheimekonferensråd Frederik Tillisch, «med ærbødigst Andragende om at Stykket maa blive antaget til Opførelse». Mens Ibsen ventet på svar fra København, foregikk arbeidet med den forestående oppsetningen på Christiania Theater. Ibsen ble bedt om å stipulere et økonomisk overslag over utgiftene til oppførelsen, snarest mulig ordne med leseprøven, arrangere de mange smårollene for teaterets krefter og føre kontroll med utgiftene. Hvis de oversteg 100 spesidaler, skulle direksjonen konferere med skuespillerkomiteen. Oppførelsen ble gitt en samlet økonomisk ramme på inntil 500 spesidaler. Forfatterhonoraret ble fastslått til ti prosent av hver forestilling stykket oppnådde i inneværende sesong. Hvor høyt honoraret ble, var med andre ord avhengig av publikums interesse. Etter en ny opplesning av dramaet 10. november (NBO TS ark A2 199b) ble produksjonen utsatt. Ny premieredato ble bestemt til 17. januar 1864.

På Det kongelige Theater ble Kongs-Emnerne refusert. I sin begrunnelse for avslaget datert 19. desember 1863 gjorde teatersjef Tillisch teatersensor Hauchs vurdering til sin. Han skriver at man må anerkjenne spor av usedvanlig talent, men han finner at en oppførelse ikke er mulig. Begrunnelsen er sammensatt. Skuespillets større scener ble funnet å være helt formløse: «det er, ligesom flere Scener i hver enkelt af dem vare brudte i Stykker og kastede mellem hverandre.» Rollelisten var for lang – den krevde langt flere skuespillere enn teateret rådde over. Det vises også til at Skule i en av scenene skulle komme inn på scenen til hest, et krav teateret neppe kunne gå med på. Videre hevder teateret at det «egentlige Grundmotiv er forskruet». At en biskop skaper intriger fordi han ikke kan bli konge, minnet mer om «en parisisk Opera […] end om den mandige Rolighed hos de gamle Nordboere» (Agerholm 1910–11, 277).

Teaterets sensor fant også språket problematisk, «endnu galere end hos de andre norsk-norske Nordmænd», i enkelte tilfeller direkte uforståelig. Han trekker frem flere eksempler: «længter – […] at falde sig slig – […] et Stup – […] Laft og Lafte [sic] (jeg veed ikke, hvad det skal sige) – gaae bent paa – […] at sætte paa Sprang». Han antok at dette var ord hentet fra «forskjellige Bondedialekter, der nu ere optagne af de norske Forfattere for i en Hast at faa et Sprog, afvigende fra det Danske» (Agerholm 1910–11, 277). En oversettelse ville være nødvendig, særlig på et teater som hadde som oppgave å verne om språkets renhet.

På Christiania Theater gikk imidlertid forberedelsene til produksjonen av Kongs-Emnerne sin gang. I januar fikk flere av de teknisk ansatte utbetalt forskudd i forbindelse med den forestående oppsetningen. Dette gjaldt arbeid med kulisser, kostymer m.m. (NBO TS ark A2 36). Et dekorasjonsutkast av Peter F. Wergmann til scenen i Klostergården på Elgeseter ved Nidaros (den siste scenen i skuespillet) er bevart og avbildet i en artikkel av Torben Krogh (1978, 14). Arbeidet med sceneprøver og korprøver ble intensivert. Generalprøve ble arrangert lørdag 16. januar fra kl. 16.45 (NBO TS ark A2 201d). Samme dag annonserte avisene at Kongs-Emnerne skulle oppføres for første gang på Christiania Theater søndag 17. januar 1864. Forestillingstiden var satt til «Kl. 7 – 10 1/2».

Sceneanvisningene forutsetter en del musikalske innslag ved oppførelsen av skuespillet. I åpningen av første akt, mens personene på scenen venter på å bli fortalt om Ingas jernbyrd, hører man inne fra kirken en latinsk salme sunget av et kor av munker og nonner, akkompagnert av basuner: «Domine coeli …». Sangen lyder med vekslende styrke som en bakgrunn for replikkvekslingen inntil Inga har bestått sin prøve. I annen scene av første akt høres en fanfare fra lur og horn som uttrykk for at en konge er valgt nede på tingvollen, og kongetoget som like etter følger Haakon inn i kongshallen, ledsages av musikk som øker i styrke etter hvert som prosesjonen kommer inn i hallen. I begynnelsen av annen akt, i gildehallen, høres musikk fra en tilstøtende stue under de følgende opptrinnene; det er ikke angitt når musikken stanser. I tredje akt, der første scene foregår i en stue i Oslo bispegård, hører man fra begynnelsen og en stund videre sang av munker fra bispens soveværelse inne til venstre. Aktens annen scene, i en stue i kongsgården, åpner med at Margrete sitter ved kongsbarnets vugge og synger «Nu løftes Laft og Lofte». I fjerde akt, som åpner med at Jatgejr Skald fremsier sitt kvad til ære for Kong Skule, er det ikke forutsatt musikalsk ledsagelse. I femte akt, i den avsluttende scenen i klostergården på Elgeseter, samler flere av kvinnene seg inne i kapellet til venstre på scenen, og Sigrid roper inn gjennom døren til dem at de må synge og be for den angrende Skule Baardssøn. Like etter sier Skule at man kan høre at de synger høyt til Gud om frelse og fred, mens Sigrid gjør oppmerksom på at alle kirkeklokkene i Nidaros ringer. En sceneanvisning nevner at sang og klokkeringing fortsetter under det følgende. Etter at Skule og Peter er drept av bymennene utenfor klosterporten, lyder kvinnesangen fra kapellet høyere, mens kirkeklokkene fortsetter å ringe.

Ved uroppførelsen var det orkesterforspill til alle de fem aktene, men angivelsen av stykkene er til dels nokså upresis. Plakaten forteller følgende: «Orchestret udfører: 1. ‹Allegro vivace› og 2. ‹Rondo› af Kallivoda. 3. Ouverture af Lindpaintner. 4. ‹Slaget ved Stiklestad› af Hartmann. 5. ‹Slaget paa Grathe Hede› af Frölich» (NBO TS ark A2 237).

Innledningen til både første og annen akt er komponert av den bøhmiske komponisten Johann Wenzel Kalliwoda (1801–66), men verkene «Allegro vivace» og «Rondo» lar seg ikke identifisere i hans meget store produksjon. Det er heller ikke entydig hvilken «Ouverture» av Peter Josef von Lindpaintner (1791–1856) det siktes til. Lindpaintner komponerte 28 operaer, og dette må være ouverturen til en av dem. «Slaget paa Stiklestad» av Johan Peter Emilius Hartmann (1805–1900) er scenemusikk skrevet til Adam Oehlenschlägers tragedie Olaf den Hellige, og det er den mest kjente satsen fra denne musikken, komponert i 1838 og trykt i 1863. «Slaget paa Grathe Hede» av Johan Frederik Frölich (1806–60) utgjør sluttsatsen i Antoine Auguste Bournonvilles ballett Valdemar og er trolig komponert i 1853. Denne musikken er trykt i klaverarrangement, men noe orkesterpartitur er ikke trykt. Her må teateret ha fått mellomaktsmusikken som avskrift fra Det kongelige Theater. Når det gjelder scenemusikken, angir kildene som regel ikke navn på komponisten. Så lenge ingen andre opplysninger er kjent, kan man gå ut fra at det var Emma Dahl, forleggerens hustru, som hadde komponert denne musikken ved uroppførelsen av Kongs-Emnerne i 1864 (jf. biografien til Johan Dahl).

Ifølge anmelderne var det visse mangler ved den kunstneriske utførelsen. Nicolai Wolf i den sentrale rollen som Skule Jarl fikk riktignok applaus for åpen scene, men anmelderne var ikke helt tilfreds. Morgenbladets anmelder skriver: «Hr. Wolf gav Skule Jarls Rolle med meget Held; dog var ikke altid hans Spil klart og korrekt i disse hyppige Overgange, der er en Følge af Skules Vægelsind» (Anonym 1864a). Han vekslet mellom å være en stolt helt og en «skulende» skurk. Aftenbladet skriver at han var best i scenen da han får vite at han har en sønn. J.P.L. Nielsen, en av de danske skuespillerne som fremdeles var knyttet til Christiania Theater, spilte rollen som Bisp Nikolas. Anmelderen fant at han manglet «List og Indfulhed» (Bordevik 1864) – bispen ble fremstilt som en mild representant for universets demoniske krefter. Morgenbladet syntes at «Bispens Gjenfærd blev noget besynderligt fremstillet, idet Ingen kunde vide, uden i Forveien at være underrettet derom, at man havde et Gjenfærd foran sig i Skikkelse af en ganske almindelig Chorsbroder». Sigvard Gundersen som Haakon Haakonssøn hadde lite av den sterke, dådskraftige kongen. Ifølge Morgenbladet var han «ofte noget mat, men især led hans Spil meget ved en Mangel paa distinkt og tydelig Udtale i Scener, hvor han skal lægge Kraft og Ild i sin Tale» (Anonym 1864a). Sofie Parelius som jarlens hustru Ragnhild og Lucie Wolf som hans søster Sigrid får nokså velvillig omtale, men sterkere ros får Laura Svendsen som Margrete, Haakons ydmyke hustru. Alle anmelderne mener at hun skapte en tiltalende figur. Den blant de opptredende som ifølge Christiania Dagblad best illuderte som nordmann fra 1200-tallet, var Johannes Brun i rollen som Dagfinn Bonde.

Ibsen hadde hovedansvaret for iscenesettelsen. Han hadde beholdt skuespillets tekst uforandret (jf. Rudler 1965, 185), nærmest for å lære som dramatiker av å se hvordan virkningen ble. Det manglet ikke kritiske kommentarer. I likhet med den anonyme anmelderen i Christiania Dagblad mente Hans Bordevik i Aftenbladet at arrangementet i flere av scenene var uten «den fornødne Fylde og Klarhed til at kunde frembringe et anskueligt Billede» (Bordevik 1864). Det var for eksempel ingen feststemning under bryllupsmiddagen. Replikkvekslingen var ikke sjelden usammenhengende, slik at poenget kunne gå tapt. Samspillet viste i det hele tatt en god del usikkerhet. At teksten var uavkortet, måtte få betydning for forestillingens lengde. Urpremieren varte til kl. 23.45, altså en time og et kvarter lenger enn antydet på plakaten og i annonsen. Ifølge Aftenbladet satte dette «Tilskuernes Taalmodighed paa en noget stærk Prøve» (Bordevik 1864). Teaterledelsen tok selvkritikk og forsikret om at det var «truffet saadanne Arangements, at de følgende Forestillinger ikke ville strække sig udover sædvanlig Theatertid» (Anonym 1864b). I Morgenbladet 2. desember 1865, nesten to år etter premieren, tok Nils Ulrik Sinding-Larsen et tilbakeblikk og mente at gjengangerscenen i siste akt med fordel kunne ha vært sløyfet; han hadde funnet den «fra første Færd af uheldig, ligesom temmelig unødig» (Sinding-Larsen 1865).

Foruten en bred omtale av de medvirkendes prestasjoner og sider ved arrangementet i flere aviser blir spesielt enkelte av de nye dekorasjonene fremhevet. Det var nemlig ikke vanlig at det ble laget spesiell scenografi til nye oppsetninger – vanligvis ble teaterets standarddekorasjoner anvendt. I forbindelse med urpremieren på Kongs-Emnerne hadde byantikvar Nicolaysen tegnet nye dekorasjoner, og teatermaler Peter F. Wergmann hadde utformet dem. Ifølge Aftenbladets anmelder vakte resultatet av dette samarbeidet publikums begeistring. Wergmanns scenografi fikk sterkt bifall, ikke minst for «Kongshallen i Bergen og Gaden i Oslo i fjerde Akt med Halvardskirken i Baggrunden» (Bordevik 1864).

Til tross for at spill og iscenesettelse ikke ble vurdert som fremragende av dem som anmeldte forestillingen i hovedstadens aviser, ble denne første oppførelsen av Kongs-Emnerne en betydelig publikumssuksess for Christiania Theater (jf. Rudler 1976, 44). Under forestillingen oppstod det flere ganger bifall. Etter teppefall tilkjennegav publikum sin tilfredshet med livlig applaus. Forfatteren ble fremkalt, og da Ibsen viste seg på scenen, ble han belønnet med «stormende Applaus» (Bordevik 1864). Deretter ble Nicolai Wolf i rollen som Skule Jarl fremkalt. Den gangen var fremkallelser ikke så vanlig som det ble senere, og dette måtte derfor regnes som en stor anerkjennelse.

At Ibsen var fornøyd, fremgår av en dedikasjon han skrev i et eksemplar av boken til skuespilleren J.P.L. Nielsen: «Til Hr. Skuespiller og Regisseur P. Nielsen med venligst Tak for Udførelsen af ‹Bisp Nikolas› fra Forfatteren» (Ibsen 1979–81, b. 1, 98). Etter urpremieren ble Kongs-Emnerne oppført to ganger i januar, tre ganger i februar og én gang i mars 1864. Den planlagte forestillingen mandag 18. januar måtte avlyses på grunn av sykdom. For de syv forestillingene mottok Ibsen et honorar på 187 spesidaler. Ifølge Roderick Rudler hadde ingen av Ibsens tidligere skuespill gitt ham så god avkastning som dette (Rudler 1976, 46). Salen i Christiania Theater rommet omkring 900 plasser. På de fire første oppførelsene var det tilnærmet fullt hus med mellom 743 og 877 solgte billetter. De tre siste gangene var det halvfull sal med mellom 413 og 625 solgte billetter (NBO TS ark A2 36).